KVALFANGST VED BJELKARØY.
Tekst: Jarle Sælensminde.
For mange år sidan, eingong midt på åttitalet, fekk eg eit brev frå Leif Sedal. Han budde då på Hordnes Gamleheim. Eigentleg var han bergensar, frå Nordnes. I brevet skreiv han om barndomsminne frå Bjelkarøy, der han budde ein periode etter spanskesjuken. Far hans vart smitta. Kanskje var dette grunnen til at han fekk kome ut og bu på landet.
Eit par av historiane hans er interessante for oss her i Sund. Han skreiv:
” Jeg han nå vært med på å fiske i alle slags fasonger, men at jeg skulle få oppleve hvalfangst, hadde jeg ikke drømt om.
Det hadde seg slik at en stor hval gikk og jaget i en stor sildestim rett vest av Bjelkarøy, Bukkasundet og Lerøy, og den ble gående der dag etter dag. Jeg så den stadig om kveldene da jeg var ute og dorget. Jeg rodde meg bortom for å se nærmere på fenomenet. Jeg oppdaget da at den var kommet innom noen skjær som nesten var tørr på fjære sjø, med en smal åpning som ikke var grunnere enn at hvalen kunne komme seg ut på floen. Dette hadde den nok ikke lagt merke til da den jaget i sildestimen, antagelig i flo sjø.
Jeg stakk derfor hjem for å få med meg noen voksne karer for å se på den.
Etter å ha studert fenomenet, ble de enige om at hvalen var redd for å gå på grunn ut igjen. Men de fant ut at her var det mye mat å hale.
Vi rodde så hjem og fant en gammel notabolk og stengte av den smale stripen der den hadde mulighet å slippe ut.
Det var et svært dyr. De anslo den å være 3 -4 tusen kg.
Dagen etter tok de snurpeskøyta og fikk lirket den innom den smale åpningen, og kastet ankeret ut. Så begynte jakten.
Sersjant Nipen og skolelæreren entret opp i utkikkstønna i masten. Der kunne de følge hvalens bevegelser i sjøen. Bukten var ikke mer enn 6 .7 favner dyp, med klar bunn. Slik jeg forsto det, var det en liten flekk i hodet de måtte treffe for å få den avlivet med Krag Jørgensen – geværet.
De var begge gode skyttere. Det beviste de alt første gangen hvalen var oppe og blåste. Hvalen beveget seg langsomt, og det var klar sikt i sjøen, så det ble fulltreffer på den første serien. Men den var nok ikke ferdig med det, på tross av at søen ble rødfarget av blod. Den måtte opp og blåse to ganger til før den la seg til hvile på bunnen.
Vimåtte vente en times tid, til sjøen klarnet, før en kom i gang med harpuner for å kunne dra den i land. Det ble satt en harpun fremme i nesen, med solid tau for å trekke den i land med spill. Det ble også satt 3 – 4 harpuner langs hval- kroppen for å løfte den opp fra bunnen mens den ble sveivet mot tørt land.
I mellomtiden skal jeg hilse og si at jungeltelegrafen hadde vært i sving. Det dukket opp båter fra alle kanter av Fana og Sund. Det kom til og med en båt med glassblåsere fra Flesland. Ellers kom de fra Krokeide, Fanafjorden, Hjellestad og andre steder. Det krydde som i en maurtue, så det ble ingen vanskeligheter under parteringen.
Til overraskelse for alle, var at den inneholdt en stor hvalunge. Den ble satt på en staur og plassert på toppen av holmen. Der ble den stående i lang tid, og stedet ble seinere kalt Hvalviken. Det var ikke gjort på en dag å få partert det store dyret. En måtte ha hjelp av to mann fra Skogsvågen, som hadde vært borti dette faget før. Så flekking og lensing gikk med liv og lyst.
Etterpå ble spekk og kjøtt lastet i robåtene som hadde deltatt. De fikk med seg ca. 100 kg pr båt. Så det ble nok steikt hvalbiff over hele Fana. Dette hendte i det siste krigsåret 1918, så matbeholdningene rundt om var nok skrumpet meget inn for de fleste. Folk var glade for å få tak i så mye god mat. Det ble aldri snakk om noe betaling. Var det noen som spurte hva det kostet, var svaret: ”VELBEKOMME”.
